Nei takk.

 -Vi må desverre takke nei til dette manuset. Den lå i innboksen for ei tid tilbake, tilbakemeldingen fra forlaget. Ja, for det har gått ei stund siden jeg fikk svar nå. Manuset ble altså refusert, som det heter i min bransje. Husker jeg tenkte da jeg la inn et innlegg på bloggen om at manus var sendt til forlaget, at nå er jeg kanskje litt vågal, for tenk om... Den neste tanken var, -Ok, men om det verst tenkelige skjer, så skildrer det også hvordan det er å være forfatter. Og bloggen skal jo handle om nettopp det, hvordan det er å være forfatter, så... Og det er sant, dette er også en del av det å være en forfatter, at en kan sitte i måneder, -ja år og jobbe med noe en brenner for og tror på. Jeg har sittet der og levd fortellinga mi, -grått, ledd, frydet meg og kjent hjertet hamre når noe har gått riktig galt - eller riktig bra for den saks skyld. For en lever seg inn i og sammen med de menneskene man skriver om.

Det har blitt mange turer i skogen de siste ukene, - godt det er et godt soppår! Jeg vet ikke hvor mange kilo sopp jeg har plukket, men det har blitt nok til å ta opp en stor andel av fryseren her, pluss litt suppe og noen paier til familie og venner på besøk. Det har blitt noen turer og det har vært fint. En trenger tid til å lande og samle seg. Få bitene på plass i seg selv. Husker godt hvordan det var den dagen da svaret kom. Det ligger der i innboksen, en kjenner for et øyeblikk en vind feie innover en, - og vinden bærer med seg både frykt og tvil, en spenning og en tro på... Jeg leste den, og for et øyeblikk stoppet verden opp. Den sto stille, snurret ikke lenger rundt, men bare for et øyeblikk, eller kanskje var det bare ett sekund? Er det sant? Men hva gjør jeg nå?  Og derfra går reisen videre, en reise i et landskap hvor svingene er krappe, bakkene er lange og seige og... Hvor er jeg nå? Nesten ved reisens slutt tror jeg. Jeg har gått mine turer i skogen, og noen bort til bokhylla. Sett på bøkene mine for å minne meg selv på at jeg har gått en vei og trasket noen turer og denne reisen er ikke ved sin slutt! Manuset skal ikke bli liggende på pc'en under lagrede elementer, det skal i allefall ut på en reise til. For det tror jeg fortellinga fortjener.
Og foran meg på skrivebordet står gaven jeg fikk av Tina for ei tid tilbake.



En rød Hoptimist!

Takk Tina, jeg trengte den virkelig!

Og nå hopper den opp og ned full av optimisme.
Og på skuldra mi sitter den lille krigeren igjen.
En dag var den tilbake, hvisket meg i øret; - Hei du skal da ikke gi opp nå, skal du? 
Nei, jeg skal ikke gi opp nå!