Nei takk.

 -Vi må desverre takke nei til dette manuset. Den lå i innboksen for ei tid tilbake, tilbakemeldingen fra forlaget. Ja, for det har gått ei stund siden jeg fikk svar nå. Manuset ble altså refusert, som det heter i min bransje. Husker jeg tenkte da jeg la inn et innlegg på bloggen om at manus var sendt til forlaget, at nå er jeg kanskje litt vågal, for tenk om... Den neste tanken var, -Ok, men om det verst tenkelige skjer, så skildrer det også hvordan det er å være forfatter. Og bloggen skal jo handle om nettopp det, hvordan det er å være forfatter, så... Og det er sant, dette er også en del av det å være en forfatter, at en kan sitte i måneder, -ja år og jobbe med noe en brenner for og tror på. Jeg har sittet der og levd fortellinga mi, -grått, ledd, frydet meg og kjent hjertet hamre når noe har gått riktig galt - eller riktig bra for den saks skyld. For en lever seg inn i og sammen med de menneskene man skriver om.

Det har blitt mange turer i skogen de siste ukene, - godt det er et godt soppår! Jeg vet ikke hvor mange kilo sopp jeg har plukket, men det har blitt nok til å ta opp en stor andel av fryseren her, pluss litt suppe og noen paier til familie og venner på besøk. Det har blitt noen turer og det har vært fint. En trenger tid til å lande og samle seg. Få bitene på plass i seg selv. Husker godt hvordan det var den dagen da svaret kom. Det ligger der i innboksen, en kjenner for et øyeblikk en vind feie innover en, - og vinden bærer med seg både frykt og tvil, en spenning og en tro på... Jeg leste den, og for et øyeblikk stoppet verden opp. Den sto stille, snurret ikke lenger rundt, men bare for et øyeblikk, eller kanskje var det bare ett sekund? Er det sant? Men hva gjør jeg nå?  Og derfra går reisen videre, en reise i et landskap hvor svingene er krappe, bakkene er lange og seige og... Hvor er jeg nå? Nesten ved reisens slutt tror jeg. Jeg har gått mine turer i skogen, og noen bort til bokhylla. Sett på bøkene mine for å minne meg selv på at jeg har gått en vei og trasket noen turer og denne reisen er ikke ved sin slutt! Manuset skal ikke bli liggende på pc'en under lagrede elementer, det skal i allefall ut på en reise til. For det tror jeg fortellinga fortjener.
Og foran meg på skrivebordet står gaven jeg fikk av Tina for ei tid tilbake.



En rød Hoptimist!

Takk Tina, jeg trengte den virkelig!

Og nå hopper den opp og ned full av optimisme.
Og på skuldra mi sitter den lille krigeren igjen.
En dag var den tilbake, hvisket meg i øret; - Hei du skal da ikke gi opp nå, skal du? 
Nei, jeg skal ikke gi opp nå!

En ganske spesiell dag på jobb.

Jeg hadde en flott dag på jobb idag, først var jeg på Byskogen skole og så var jeg på Verdensmesteren. Det er alltid spennende å komme til VM, - hvorfor? Her får jeg møte unge mennesker som ikke har vært så lenge i Norge, som fortsatt leter etter ord og utrykk for hva de føler og tenker med et nytt språk. Jeg har tenkt på det mange ganger, om jeg skulle skrive om glede, sorg, sinne eller lykke, hvordan ville jeg klart det om jeg ikke fikk bruke mitt eget språk? Hmm... Men de tar imot meg med åpenhet, nysgjerrighet, de våger spørre; Hva betyr det? Hvis jeg vil si... hvilke ord skal jeg bruke da? Og jeg føler at de gir nok meg like mye som jeg kan gi dem, fordi jeg selv må lete etter og tenke over ordene og betydningen av ord. Det ble mange fine dikt idag også, for leken med kjente og nye ord, fantasi og sanser gav resultat:-)
I går hadde jeg også en flott dag på jobb. Noe spesielt var det å ha et skriveverksted med en annen forfatter i rommet, ja- jeg mener en ordentlig forfatter, nemlig Liv Hege Refsdal. Det var ekstra spennende og artig. Spennede fordi det ikke er ofte en har andre forfattere som tilhørere i en slik setting. Artig fordi jeg kunne se hvordan hun smilte og nikket mens jeg snakket med elevene. Hun forsto så godt hva jeg ønsket å dele med dem. Det å skrive den gode historien og å skape den levende teksten, - er noe vi begge strekker oss mot og streber etter når vi sitter der midt i våre skapte universer i møte med nye mennesker og deres historier. Og etter tankespinn og kreativ lek med frodig fantasi, kunne vi begge bidra når elevene skulle skrive sine små tekster/ dikt om HØSTEN. Takk til deg Liv Hege, det var topp å få møte en forfatter da jeg var på jobb i går:-)
Her kan deres lese Liv Heges innlegg på hennes blogg, se bilder fra besøket og lese mer om henne og hva hun skriver.
http://livhegesskriveblogg.blogspot.com

Høst.

Fra Hedmark og til Vestfold igjen. Takk for positive tilbakemeldinger fra dere i Hedmark,
det var ei flott uke!
Nå går elva høyt nedenfor huset og gjennom vinduet hører jeg den leke og boltre seg på veien ned til Lågen, hvor den skal få kaste seg i fosser og stryk før den ender ute i fjorden. På lørdag, før regnet tok over for sola, rakk jeg nok en tur i skogen for å plukke sopp. Nydelige kantareller, gule og fristende fylles i kurven og gir oss en smak av hva høsten har å by på! Men høsten er mer enn som så...
Rognebærtreet her utenfor begynner å blotte sine greiner og slipper stadig regntunge, brunlige blader som faller til den våte marka. I dag sto elgen og spiste rester av sommeren fra buskene da jeg kjørte forbi den ca 100 meter fra huset på vei til jobb.
Jo det er høst og nok et tegn på det er at det er tid for skrivekurs for 6. trinn i Larvik. Jeg har vært så heldig at jeg har fått besøke alle skolene i Larvik og holdt skrivekurs i mange år. Og til min store glede fikk jeg også dette oppdraget i år! Nå skal elevene få leke med sanser og fantasi, skrive små dikt eller skildringer om, ja nettopp - om høst.

Og de får ikke lov å bruke ordet "høst", utfordringen er; Ikke si det, men vis det!
Reaksjonene er mange: Å nei, det går ikke! Kan jeg begynne nå? Kan jeg skrive at det snart er vinter?  Kan det hete "Høst", da? Må det rime, må det være langt og...Etter at spørsmålene er besvart og vi har lekt med sanser og fantasi - ting vi har sett, hørt og lest om - griper de pennen. Noen fortsatt litt nølende, mens andre er mer uredde. Lek med ord skaper bilder og en fornemmelse av, ja nettopp høst. Når kurset er ved veis ende er det ikke fritt for at en ser stolthet lyse i forfatterenes øyne. Kanskje jeg er så heldig at jeg kan få dele noen av tekstene deres med dere her på bloggen etterhvert? Vi får se, spennende uker i Larvik vet jeg i alle fall at det blir! 

I dag pakker jeg kofferten

Idag pakker jeg kofferten, for i morgen reiser jeg hjem. Jeg har hatt to fine dager på Tynset ungdomsskole nå. På onsdag møtte jeg  de tre 8. klassene og idag var det de tre 10. klassene. I morgen skal jeg møte tre 9. klasser. Det har vært helt topp å være på jobb her, jeg har møtt så mange flotte mennesker ( elever og lærere) og har blitt så godt mottatt at det har vært gøy hver eneste dag. Ok, skal vel innrømme at jeg kjenner meg litt sliten, men det er et godt tegn på at en har gitt av seg selv, tenker jeg. Og når jeg kommer til dagens tredje økt så merker jeg jo at jeg har hatt to økter allerede, - og ofte arter det seg slik; Forfatteren blir en smule mer propell, mens hun på samme tid stopper opp iblant med et noe spørrende blikk :-) Jeg blir nemlig stående og tenke; -Har jeg sagt det her og nå? Eller var det i forrige time,  -eller?  Så da er det bare å spørre da, har jeg forresten sagt at...
Det er greit å være sliten når en er sliten med et smil om munnen, for så heldig er jeg takket være gode møter med flotte mennesker. Takk til alle dere jeg har møtt på turneen i Hedmark, og ser jeg frem til en liten tur til i november. Men nå, - idag pakker jeg kofferten.

Ps, nevnte verdens største spark, - fant den på torget rett ved kommune/ kulturhuset, hvor elgene står på taket. Her er den.   

En god dag på jobb.

Dag 2 og jeg skal til Kvikne. Turen til Kvikne tar en ca 40 minutter med bil fra Tynset. Jeg kjører over fjellet, 733 moh, sto det på et skilt der oppe. Høsten har satt sitt preg på landskapet, det er vakkert! Jeg passerer også skilter hvor det står at jeg skal passe meg for både sauer og kuer i veien, men nei da, - alle jeg ser er bak gjerder, så ei ku eller en sau i veien fikk jeg ikke med meg idag. Vel fremme blir jeg tatt i mot av to av guttene på ungdomstrinnet ( elevarrangører) som viser meg til klasserommet hvor jeg skal være. Skolen er ny, lys og trivelig, trivelig er elevarrangørene også.

De har tydeligvis fått beskjed om at denne forfatteren fungerer best om hun får kaffe med melk, for det står allerede klart! Superservice, - spør du meg.
På ungdomstrinnet er det litt over 20 elever og på hele skolen er det i underkant av 100 elever.  Jeg storkoser meg sammen med elevene og to av lærerene deres. Går derfra med en følelse av at jeg kanskje har klart å inspirere og dele noe av det jeg selv brenner for, - og kan en dag på jobb bli bedre enn det? Neppe! Takk til alle dere på Kvikne. Og nå... Nå skal jeg løpe over veien og spise,  for uten mat og drikke fungerer denne forfatteren ikke, -så det så.

417,3 km.

Søndag ettermiddag setter jeg meg i bilen, jeg skal til Hedmark. Bilen er ryddet og støvsuget, den er klar for veien,  klar for turné, - jeg også:-) Jeg skal være borte ei uke, skal besøke ungdomsskolene i Alvdal, Kvikne og Tynset. Høstløvet flakser i vinden før den tumler og triller over veibanen og lander i grøftekantene, ingen kø, trafikken flyter lett. Jeg sitter og gauler og synger sammen med Di Derre, Simply Red og snubler meg videre gjennom andre låter jeg kan huske bruddstykker av tekstene på. Termosen er full av kaffe og sjokoladen ligger i setet ved siden av meg. Humøret er godt og jeg kjenner jeg gleder meg. Er spent!
Jeg har vært i Hedmark mange ganger, ja jeg tror faktisk Hedmark var det første fylke jeg reiste på en lengre turné i. Og det er lenge siden nå, jeg lover :-) Det skumrer, høstmørket sniker seg på mellom kl 19.00 og 19.30. Klokka er nærmere 21.30 når  jeg er fremme på Tynset hotel, og da med øya i kryss og spinn i hodet. Har kjørt den siste timen i øs pøs regnvær, med vindusviskerne på full fart, nylagt asfalt, mørk og blank skal si det speilet lysene fra motgående trafikk så det holdt! Oj, oj, det regnet!

I dag da jeg våknet sloss sola med morgentåka mens jeg sloss mot nattesøvnen som ikke frivillig ville gi slipp. Men etter en del kopper kaffe og frokost kjørte jeg sørover igjen til Aukrusts hjembygd Alvdal for å besøke Alvdal ungdomsskole. 4 kulturverter møtte meg, - alltid hyggelig å bli møtt av " the crue" 

Jeg møtte både 8. 9. og 10. trinn der og ble tatt godt imot av alle! Helt topp!  Og ekstra hyggelig var det å møte elevene i 9. trinn som jeg faktisk hadde møtt før da Peder K. Bugge ( en meget dyktig billedkunstner) og jeg var her med cross over- prosjektet "Ord tar form"  for 3- 4 år siden. (Den gangen de gikk på Steigen og Plassen barneskole) Så jeg fikk altså den gledelige opplevelsen av å møte "kjente" igjen. Så her fra Tynset og Hedmark kan jeg melde om en hektisk og morsom dag på jobb. Og... Må bare fortelle at her på Tynset har de elg på taket, så dem da jeg kikket ut av vinduet i dag morges. Tuller ikke, sjekk selv. Lover å finne ut mer om det og finne verdens største spark skal jeg også prøve, for den skal nemlig befinne seg på torget her:-)

Høstens første skolebesøk.

På vei til høstens første skolebesøk i dag. Kjenner at jeg er spent, ja faktisk litt nervøs. Det er lenge siden jeg sto foran en klasse nå, for en hel sommer har passert siden sist. Husker jeg hva jeg skal si? Hvilken novelle pleier jeg å lese fra først? Er det...eller? Skal jeg ta med noen skrivetips? Godt å kjenne at en har litt "nerver"- det er sunt tror jeg. Morgenen er som den pleier på denne tiden av året når jeg legger ut på mitt første oppdrag ( ok, sola skinner vel i blant, men...). Jeg skal møte to grupper i 7. trinn på en skole jeg har besøkt før. Jeg blir tatt imot av 4 flotte kulturverter som tar meg rett til kaffetrakteren på lærerværelse når jeg spør etter kaffe- bra jobba! 

De følger meg til klasserommet, hjelper meg å ta bilder til bloggen min. Takk til dem for at jeg følte meg velkommen fra første øyeblikk. Etterhvert slapp nervene og jeg begynte gradvis å finne rytmen og gangen i opplegget og dagen ble helt topp. Elevene var kjempepositive og det var lærerene også. Og de hadde lest en av bøkene mine høyt for gruppene sine før jeg kom, - bravo! Fikk terningkast fra 4 til 6 og det var jo bra! Skal vel bare innrømme at jeg er litt redd slike terningkast:-D  
Men terningkast var ikke alt jeg fikk, jeg fikk også soltanker. En etter en reiste elever seg og gav meg postive tilbakemeldinger og gode ord som virkelig varmet, varmet som strålene fra sola. Skal innrømme at jeg ble litt blank i øynene og at jeg kjente meg litt overveldet, men på samme tid tror jeg nok at det fikk meg til å stråle litt også. For det er ikke hver dag en opplever å motta soltanker, og når en får oppleve noe slikt gir det en noe å tenke over. Og jeg har bestemt meg! Denne uka vil jeg dele ut soltanker jeg også. :-) Tror denne dagen og denne høstens første forfatterbesøk neppe vil bli glemt.